Dagen vår startet slik som den vanligvis gjør – nemlig med møte i kirken klokken ni. Det var gøy å komme til kirken igjen og treffe folk vi kjenner, fordi nå var det gått lang tid siden sist vi hadde sett dem. Det er alltid veldig gøy å komme inn i kirken, for man blir alltid tatt så godt i mot; folk tar oss i hendene og gir oss gode klemmer, og det er ingenting kunstig i det. Det er bare slik det er, og det syns jeg er en veldig god tradisjon, hvis man kan kalle det det.
Nå holder vi på med å lage mat – eller rettere sagt, Ane holder på med å lage mat. Risgrøt faktisk. Og senere skal vi møte en gjeng på Plaza Villaroel(som er den plazaen som ligger nærmest der vi bor) – og forhåpentligvis, hvis Elisabet og jeg får viljen vår, skal vi lære dem noen norske leker, som for eksempel Hi-Ha-Ho-leken, Sheriff-leken, beinleken og Elg-Elg. Eller så skal vi lære mer salsa, noe som ville passet meg utmerket. Uansett, jeg tror dagen blir bra.
mandag 1. februar 2010
Marsvin, shopping og Machu Picchu i Peru
Lørdag 9. januar forlot vi Arica og Chile, og satt kursen mot Peru. Også på denne grensen måtte vi vente i lange tider, i en forferdelig varme – men etter flere timer på buss og på grensestasjoner kom vi omsider frem til byen Arequipa, hvor vi tilbrakte to dager. Arequipa er Perus nest største by, etter hovestaden Lima, med rundt to millioner innbyggere. Det var en utrolig fin by, og her fikk vi faktisk også prøvd å spise marsvin – tillegg til lama og and. Ellers gikk tiden her med til å handle, og det var vel stort sett det. Problemet var bare at vi trodde at valutakursen i Peru var ganske lik på den i Bolivia, og dermed tenkte vi at en peruansk sol var det samme som en boliviano – men i virkeligheten brukte vi omtrent dobbelt så mye penger som vi trodde...
Etter det realtivt korte oppholdet i Arequipa dro vi til fjellbyen Cusco, som er en kjent turistby, mest av alt på grunn av den svært berømte turistattraksjonen Machu Picchu. Da vi ankom Cusco ble vi vist bilder av et hostel og spurt om vi ville bo der. Vi så på bildene og tenkte at dette så jo bra ut – men det viste seg at bildene løy. Da vi kom frem kom vi til et om med grimme grønne farger på veggene – og i tillegg var det åpent mellom badet vårt og kjøkkenet til et annet rom, slik at man kunne stikke hodet inn gjennom en slags luke i veggen. Men i det store og det hele var det faktisk ikke så alt for galt.
Elisabet og jeg fikk oss også dreads en av dagene i Cusco – etter å ha sittet fire timer i strekk i en frisørsalong. Disse har dessverre ikke vært en veldig stor suksess, fordi de bare datt fra hverandre, og nå er vi mer eller mindre dreads-løse – dessverre. Men det var artig å ha dem, fordi jeg da fikk kontakt med helt andre mennesker enn til vanlig. Plutselig snakket jeg med og hilste på andre folk med dreads, rastafletter og fargerike klær.
Den siste dagen av ferien vår tilbrakte vi på Machu Picchu. Elisabet hadde på forhånd avtalt med noen venner av henne å reise opp dit, og vi hadde vår egen guide som tok oss med og viste oss rundt. Det var veldig spesielt å se denne gamle inkabyen, som jeg så mange ganger før har sett på bilder. Vi reiste med buss opp i fjellene, og det var utrolig gøy å komme opp i de karakteristiske grønne fjellene med tåke og skyer rundt, som omkranser Machu Picchu. Det var en helt spesiell opplevelse – og jeg har veldig lyst til å reise tilbake en gang, og samtidig ha mer tid til å se mer. Jeg anbefaler virkelig å se Machu Picchu hvis man skal reise til Sør-Amerika – eller i det hele tatt.
Etter det realtivt korte oppholdet i Arequipa dro vi til fjellbyen Cusco, som er en kjent turistby, mest av alt på grunn av den svært berømte turistattraksjonen Machu Picchu. Da vi ankom Cusco ble vi vist bilder av et hostel og spurt om vi ville bo der. Vi så på bildene og tenkte at dette så jo bra ut – men det viste seg at bildene løy. Da vi kom frem kom vi til et om med grimme grønne farger på veggene – og i tillegg var det åpent mellom badet vårt og kjøkkenet til et annet rom, slik at man kunne stikke hodet inn gjennom en slags luke i veggen. Men i det store og det hele var det faktisk ikke så alt for galt.
Elisabet og jeg fikk oss også dreads en av dagene i Cusco – etter å ha sittet fire timer i strekk i en frisørsalong. Disse har dessverre ikke vært en veldig stor suksess, fordi de bare datt fra hverandre, og nå er vi mer eller mindre dreads-løse – dessverre. Men det var artig å ha dem, fordi jeg da fikk kontakt med helt andre mennesker enn til vanlig. Plutselig snakket jeg med og hilste på andre folk med dreads, rastafletter og fargerike klær.
Den siste dagen av ferien vår tilbrakte vi på Machu Picchu. Elisabet hadde på forhånd avtalt med noen venner av henne å reise opp dit, og vi hadde vår egen guide som tok oss med og viste oss rundt. Det var veldig spesielt å se denne gamle inkabyen, som jeg så mange ganger før har sett på bilder. Vi reiste med buss opp i fjellene, og det var utrolig gøy å komme opp i de karakteristiske grønne fjellene med tåke og skyer rundt, som omkranser Machu Picchu. Det var en helt spesiell opplevelse – og jeg har veldig lyst til å reise tilbake en gang, og samtidig ha mer tid til å se mer. Jeg anbefaler virkelig å se Machu Picchu hvis man skal reise til Sør-Amerika – eller i det hele tatt.
Chile - sol, is og kysselyder
Søndag tredje januar forlot vi det som med tiden har blitt vår kjære hjemby, La Paz, og satt kursen sør-vestover – mot Sør-Amerikas kystlinje. Vi dro nemlig til Arica, en typisk ferieby i Chile, der man for det meste får dagene til å gå ved å ligge på stranden, spise og handle. Vi møtte opp tidlig søndag morgen på bussterminalen etter en natt med lite søvn, og i tillegg preget av de noe sterke bolivianske reisesyketablettene, klare over at hele dagen skulle tilbringes i en buss. Jeg er ikke svært begeisret for å reise i disse bussene – ikke fordi de er dårlige, men fordi det til tider er forferdelig skummelt å reise på veiene i Andes-fjellene, særlig når man ser ut av vinduet, og bare ser store stup.
Uansett, da vi kom til grensen til Chile, fikk vi vårt første møte med det til tider utrolig ineffektive grensepolitiet i Sør-Amerika. For det første måtte vi vente lenge på at en ny buss skulle komme fra La Paz for å ta oss videre til Chile – og for det andre måtte vi etterpå stille oss i kø for å få stemplet passene våre (jeg har aldri fått så mange stempler i passet mitt i hele mitt liv som jeg fikk i løpet av disse to ukene på ferie.) Men det viste seg at det ikke skulle være så lett å få dette unnagjort, for alle vi som hadde stilt oss i kø måtte vente i over en time – bare fordi de ansatte skulle ha sin daglige almuerzo(lunsj) – og i Bolivia er ikke en lunsj unnagjort fort. Så dermed var det bare for oss å pent sette oss og vente på at de ansatte på grensestasjonen skulle spise seg gode og mette – før de kunne ta seg av stemplingen av passene våre.
Vi ankom Arica søndag kveld, og vi sjekket inn på hostellet Sunny Days, hvor det, til min store glede, befant seg en hel del tyskere. Dessverre fikk jeg ikke praktisert tysken min særlig mye, bortsett fra en dag, da vi plutselig fikk en ekstra romkamerat: en rundt 40 år gammel mann fra Bonn i Tyskland. Heldigvis var det bare den ene natten han skulle bli der – noe annet kunne blitt noe merkelig.
Vi holdt oss mye på stranden mens vi var i Arica – og det var herlig å være ved sjøen igjen, i og med at La Paz ligger godt plassert i Andes-fjellene – langt vekk fra enhver kystlinje. Solen i Arica er også kjent for å svært sterk; det er faktisk den plassen i verden hvor ozon-laget er tynnest. Dette fikk vi merke, for vi ble alle mer eller mindre solbrente. Verst gikk det utover Ane, som endte opp med en meget rød rygg.
Noe vi merket oss mens vi var i Chile, var hvor annerledes folk er i Chile i forhold til i Bolivia. Folk i La Paz er kjent for å være mer sjenerte enn for eksempel folk som lever ute ved kysten. Ikke sjenerte i norsk målestokk – men i latinamerikansk målestokk er de mer sjenerte, særlig folk som ikke er vant med utlendinger. I Chile derimot, lagde nesten enhver mann kysselyder til oss, eller andre lyder. Ikke fordi vi er så fantastisk vakre, men rett og slett bare fordi vi har lyst hår og er lyse i huden. I tillegg stoppet folk for å ta bilder med oss eller bare prate med oss, noe som selvfølgelig var veldig hyggelig – men ikke noe vi opplever i La Paz. I tillegg må det nevnes at mennene i Arica klarer å lage utrolig høye kysselyder – det var faktisk helt fascinerende.
Vi ble også kjent med et par veldig bra gutter mens vi var der, som vi første gangen møtte på en restaurant. De satt på et bord bak oss, og spurte oss tilfeldigvis om vi kunne ta et bilde av dem – og etterpå begynte de å konversere med oss. De presenterte seg som Nicolas og Cristian – og vi avtalte til slutt at vi skulle møte dem på stranden neste dag. Da vi møtte dem viste det seg faktisk at Cristian var en dreven surfer, og han hadde en time med Elisabet der han lærte henne litt – og hun var faktisk veldig flink! Jeg hadde dagen før tatt en tatovering, og kunne dermed, til min ergrelse, ikke være i saltvann. Jeg tenkte ikke på det da jeg tok den, og jeg burde kanskje heller ha ventet til den aller siste dagen, for jeg skulle gjerne prøvd å surfe – særlig med ham som lærer. Men uansett fortalte han at han skulle komme til La Paz for å ordne med noe papirer – han skal nemlig til Danmark om et par måneder, og vi avtalte å treffes i La Paz – jeg skulle bare legge ham til på facebook. Problemet er bare at når jeg skal prøve å finne ham, har jeg over 500 Cristian Ramirez å velge mellom – noe som ikke er veldig lett. Men alt i alt var oppholdet i Chile utrolig bra.
Uansett, da vi kom til grensen til Chile, fikk vi vårt første møte med det til tider utrolig ineffektive grensepolitiet i Sør-Amerika. For det første måtte vi vente lenge på at en ny buss skulle komme fra La Paz for å ta oss videre til Chile – og for det andre måtte vi etterpå stille oss i kø for å få stemplet passene våre (jeg har aldri fått så mange stempler i passet mitt i hele mitt liv som jeg fikk i løpet av disse to ukene på ferie.) Men det viste seg at det ikke skulle være så lett å få dette unnagjort, for alle vi som hadde stilt oss i kø måtte vente i over en time – bare fordi de ansatte skulle ha sin daglige almuerzo(lunsj) – og i Bolivia er ikke en lunsj unnagjort fort. Så dermed var det bare for oss å pent sette oss og vente på at de ansatte på grensestasjonen skulle spise seg gode og mette – før de kunne ta seg av stemplingen av passene våre.
Vi ankom Arica søndag kveld, og vi sjekket inn på hostellet Sunny Days, hvor det, til min store glede, befant seg en hel del tyskere. Dessverre fikk jeg ikke praktisert tysken min særlig mye, bortsett fra en dag, da vi plutselig fikk en ekstra romkamerat: en rundt 40 år gammel mann fra Bonn i Tyskland. Heldigvis var det bare den ene natten han skulle bli der – noe annet kunne blitt noe merkelig.
Vi holdt oss mye på stranden mens vi var i Arica – og det var herlig å være ved sjøen igjen, i og med at La Paz ligger godt plassert i Andes-fjellene – langt vekk fra enhver kystlinje. Solen i Arica er også kjent for å svært sterk; det er faktisk den plassen i verden hvor ozon-laget er tynnest. Dette fikk vi merke, for vi ble alle mer eller mindre solbrente. Verst gikk det utover Ane, som endte opp med en meget rød rygg.
Noe vi merket oss mens vi var i Chile, var hvor annerledes folk er i Chile i forhold til i Bolivia. Folk i La Paz er kjent for å være mer sjenerte enn for eksempel folk som lever ute ved kysten. Ikke sjenerte i norsk målestokk – men i latinamerikansk målestokk er de mer sjenerte, særlig folk som ikke er vant med utlendinger. I Chile derimot, lagde nesten enhver mann kysselyder til oss, eller andre lyder. Ikke fordi vi er så fantastisk vakre, men rett og slett bare fordi vi har lyst hår og er lyse i huden. I tillegg stoppet folk for å ta bilder med oss eller bare prate med oss, noe som selvfølgelig var veldig hyggelig – men ikke noe vi opplever i La Paz. I tillegg må det nevnes at mennene i Arica klarer å lage utrolig høye kysselyder – det var faktisk helt fascinerende.
Vi ble også kjent med et par veldig bra gutter mens vi var der, som vi første gangen møtte på en restaurant. De satt på et bord bak oss, og spurte oss tilfeldigvis om vi kunne ta et bilde av dem – og etterpå begynte de å konversere med oss. De presenterte seg som Nicolas og Cristian – og vi avtalte til slutt at vi skulle møte dem på stranden neste dag. Da vi møtte dem viste det seg faktisk at Cristian var en dreven surfer, og han hadde en time med Elisabet der han lærte henne litt – og hun var faktisk veldig flink! Jeg hadde dagen før tatt en tatovering, og kunne dermed, til min ergrelse, ikke være i saltvann. Jeg tenkte ikke på det da jeg tok den, og jeg burde kanskje heller ha ventet til den aller siste dagen, for jeg skulle gjerne prøvd å surfe – særlig med ham som lærer. Men uansett fortalte han at han skulle komme til La Paz for å ordne med noe papirer – han skal nemlig til Danmark om et par måneder, og vi avtalte å treffes i La Paz – jeg skulle bare legge ham til på facebook. Problemet er bare at når jeg skal prøve å finne ham, har jeg over 500 Cristian Ramirez å velge mellom – noe som ikke er veldig lett. Men alt i alt var oppholdet i Chile utrolig bra.
Copacabana - plassen vi sannsynligvis ikke vender tilbake til
Helgen før nyttår tilbrakte vi i Copacabana, som er en tre-fire timers kjøretur fra La Paz. Det er en spesiell og vakker by med mange turister som ligger idyllisk til ved Titicaca-sjøen, rett ved grensen til Peru. Vi hadde på forhånd hørt at dette var et sted vi burde besøke, og at vi også burde bestille reisen gjennom et turistbyrå – så vi fulgte disse rådene, og trappet opp på et turistbyrå i hovedgaten i La Paz. Vi kom til slutt frem til at vi skulle tilbringe én natt i Copacabana, i tillegg til én natt på Isla del Sol, som er en av Bolivias (heller få) turistmagneter, og det er i tillegg der solen, i følge den gamle inka-troen, ble født. Vi bestilte også guide, fordi vi trodde vi skulle bli vist rundt i en større gruppe turister – og hotell.
Da vi ankom Copacabana viste det seg derimot at vi ikke skulle være i en større gruppe turister; vi hadde nemlig bestilt en egen privat guide, som skulle følge oss rundt hele helgen – noe som til slutt ble heller slitsomt. Som regel pleier det å være slik at man vil høre på guiden når han viser rundt – men med oss ble det heller slik at vi gjorde alt for å slippe unna guiden. Navnet hans var Brian, og han var en rundt 30 år gammel mann fra Britisk Guynea – og det at han var såpass ung gjorde det hele mye verre, fordi han begynte å innlede samtaler med oss om hva slags musikk vi likte og andre ting – og for meg blir det rett og slett unaturlig å skulle snakke med en guide om slike ting, særlig når man vet at han er betalt for å være sammen med oss.
Vi trodde at vi i det minste ville være alene når vi skulle ut og se på byen om kvelden, og når vi skulle ut og spise – men neida, Brian trappet opp til hvert måltid, og han tok oss med ut i byen. Det var nesten umulig å unnslippe ham.
På Isla del Sol viste det seg også at vi skulle gå over hele øya, fra nord til sør, med alle tingene våre. Elisabet hadde vært smart nok til å pakke i en sekk, mens Ane hadde pakket i en stor bag som hun måtte drasse på hele veien – og jeg hadde ikke mindre enn tre bager jeg bar på. Hele turen tok fem timer – og hele tiden hadde vi Brian med oss på slep – naturligvis. Han hadde også med seg en stor pose med koka-blader, som han gav oss for at vi skulle orke mer, i og med at disse fungerer som naturlige stimulanter – og utrolig nok gikk det faktisk litt lettere. Jeg vet ikke om dette bare er på grunn av tankene, eller om det faktisk er slik at ting blir lettere – men det fungerte uansett.
Den tredje dagen reiste vi tilbake til Copacabana, og jeg tror alle tre var ganske leie og klare for å dra tilbake til La Paz med bussen. I og med at Brian bodde i Copacabana, trodde vi at han skulle si farvel til oss der, slik at vi kunne ta bussen tilbake alene – men neida – han skulle sitte sammen med oss i bussen tilbake også, bare for å følge oss. Han ble sittende ved siden av Ane, og en gang fikk hun en kommentar av ham om at vi spiste så mye mat. Hyggelig. Uansett, alt i alt var det faktisk en bra tur til Copacabana, men det er ikke akkurat en plass jeg kommer til å reise tilbake igjen til med det første, ei heller en plass jeg sterkt vil anbefale å reise til. Skal man se inkaruiner, bør man vel heller reise til Machu Picchu, for har man sett den, har man egentlig sett alt...
Da vi ankom Copacabana viste det seg derimot at vi ikke skulle være i en større gruppe turister; vi hadde nemlig bestilt en egen privat guide, som skulle følge oss rundt hele helgen – noe som til slutt ble heller slitsomt. Som regel pleier det å være slik at man vil høre på guiden når han viser rundt – men med oss ble det heller slik at vi gjorde alt for å slippe unna guiden. Navnet hans var Brian, og han var en rundt 30 år gammel mann fra Britisk Guynea – og det at han var såpass ung gjorde det hele mye verre, fordi han begynte å innlede samtaler med oss om hva slags musikk vi likte og andre ting – og for meg blir det rett og slett unaturlig å skulle snakke med en guide om slike ting, særlig når man vet at han er betalt for å være sammen med oss.
Vi trodde at vi i det minste ville være alene når vi skulle ut og se på byen om kvelden, og når vi skulle ut og spise – men neida, Brian trappet opp til hvert måltid, og han tok oss med ut i byen. Det var nesten umulig å unnslippe ham.
På Isla del Sol viste det seg også at vi skulle gå over hele øya, fra nord til sør, med alle tingene våre. Elisabet hadde vært smart nok til å pakke i en sekk, mens Ane hadde pakket i en stor bag som hun måtte drasse på hele veien – og jeg hadde ikke mindre enn tre bager jeg bar på. Hele turen tok fem timer – og hele tiden hadde vi Brian med oss på slep – naturligvis. Han hadde også med seg en stor pose med koka-blader, som han gav oss for at vi skulle orke mer, i og med at disse fungerer som naturlige stimulanter – og utrolig nok gikk det faktisk litt lettere. Jeg vet ikke om dette bare er på grunn av tankene, eller om det faktisk er slik at ting blir lettere – men det fungerte uansett.
Den tredje dagen reiste vi tilbake til Copacabana, og jeg tror alle tre var ganske leie og klare for å dra tilbake til La Paz med bussen. I og med at Brian bodde i Copacabana, trodde vi at han skulle si farvel til oss der, slik at vi kunne ta bussen tilbake alene – men neida – han skulle sitte sammen med oss i bussen tilbake også, bare for å følge oss. Han ble sittende ved siden av Ane, og en gang fikk hun en kommentar av ham om at vi spiste så mye mat. Hyggelig. Uansett, alt i alt var det faktisk en bra tur til Copacabana, men det er ikke akkurat en plass jeg kommer til å reise tilbake igjen til med det første, ei heller en plass jeg sterkt vil anbefale å reise til. Skal man se inkaruiner, bør man vel heller reise til Machu Picchu, for har man sett den, har man egentlig sett alt...
Mitt foerste blogginnlegg
Ja, da var det kanskje paa tiden for meg aa begynne aa skrive paa bloggen min. Foer jeg reiste til Bolivia tenkte jeg at jeg skulle skrive masse paa bloggen min, og oppdatere ofte – men tiden har aldri strukket ordentlig til. Dagene var foer jul fylt opp med baade jobbing, spanskkurs tre timer daglig, i tillegg til andre aktviteter for aa bli kjent med de andre ungdommene, og folk generelt, fra kirken. For min egen del er det litt synd at jeg ikke har skrevet, for man husker ting saa mye bedre naar man skriver de ned – men naa har jeg begynt aa skrive dagbok.
Naa har vi vaert her i Bolivia i over tre maaneder – og det er litt trist aa tenke paa at vi skal hjem om bare rundt en og en halv maaned! Tiden har gaatt saa fort. Og naa som vi har begynt aa bli ordentlig godt kjent med en del folk, maa vi snart reise hjem igjen til Norge... Det kommer til aa bli utrolig trist. Men i lopet av tiden vi har vaert her i Bolivia har vi faktisk faatt gjort ganske mye. Vi har reist paa ferie til baade Chile og Peru, og fikk besoekt baade Arica, Arequipa, Cusco og Machu Picchu – og i tillegg var vi paa en ukes ferie i Beni, som ligger i lavlandet i Bolivia – i jungelen, og her besokte vi jungelbyen Rurrenabaque – og vi bodde paa en kvegfarm midt paa pampasen. Foer jul var vi ogsaa med i julekoret i kirken, og vi danset Tinco, som er en typisk dans fra byen Potosi, paa nyttaarsaften. I tillegg har vi vaert mye sammen med bolivianere, og gjort masse morsomme ting – saa livet i Bolivia er utrolig bra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)