Chile - sol, is og kysselyder

Søndag tredje januar forlot vi det som med tiden har blitt vår kjære hjemby, La Paz, og satt kursen sør-vestover – mot Sør-Amerikas kystlinje. Vi dro nemlig til Arica, en typisk ferieby i Chile, der man for det meste får dagene til å gå ved å ligge på stranden, spise og handle. Vi møtte opp tidlig søndag morgen på bussterminalen etter en natt med lite søvn, og i tillegg preget av de noe sterke bolivianske reisesyketablettene, klare over at hele dagen skulle tilbringes i en buss. Jeg er ikke svært begeisret for å reise i disse bussene – ikke fordi de er dårlige, men fordi det til tider er forferdelig skummelt å reise på veiene i Andes-fjellene, særlig når man ser ut av vinduet, og bare ser store stup.
Uansett, da vi kom til grensen til Chile, fikk vi vårt første møte med det til tider utrolig ineffektive grensepolitiet i Sør-Amerika. For det første måtte vi vente lenge på at en ny buss skulle komme fra La Paz for å ta oss videre til Chile – og for det andre måtte vi etterpå stille oss i kø for å få stemplet passene våre (jeg har aldri fått så mange stempler i passet mitt i hele mitt liv som jeg fikk i løpet av disse to ukene på ferie.) Men det viste seg at det ikke skulle være så lett å få dette unnagjort, for alle vi som hadde stilt oss i kø måtte vente i over en time – bare fordi de ansatte skulle ha sin daglige almuerzo(lunsj) – og i Bolivia er ikke en lunsj unnagjort fort. Så dermed var det bare for oss å pent sette oss og vente på at de ansatte på grensestasjonen skulle spise seg gode og mette – før de kunne ta seg av stemplingen av passene våre.
Vi ankom Arica søndag kveld, og vi sjekket inn på hostellet Sunny Days, hvor det, til min store glede, befant seg en hel del tyskere. Dessverre fikk jeg ikke praktisert tysken min særlig mye, bortsett fra en dag, da vi plutselig fikk en ekstra romkamerat: en rundt 40 år gammel mann fra Bonn i Tyskland. Heldigvis var det bare den ene natten han skulle bli der – noe annet kunne blitt noe merkelig.
Vi holdt oss mye på stranden mens vi var i Arica – og det var herlig å være ved sjøen igjen, i og med at La Paz ligger godt plassert i Andes-fjellene – langt vekk fra enhver kystlinje. Solen i Arica er også kjent for å svært sterk; det er faktisk den plassen i verden hvor ozon-laget er tynnest. Dette fikk vi merke, for vi ble alle mer eller mindre solbrente. Verst gikk det utover Ane, som endte opp med en meget rød rygg.
Noe vi merket oss mens vi var i Chile, var hvor annerledes folk er i Chile i forhold til i Bolivia. Folk i La Paz er kjent for å være mer sjenerte enn for eksempel folk som lever ute ved kysten. Ikke sjenerte i norsk målestokk – men i latinamerikansk målestokk er de mer sjenerte, særlig folk som ikke er vant med utlendinger. I Chile derimot, lagde nesten enhver mann kysselyder til oss, eller andre lyder. Ikke fordi vi er så fantastisk vakre, men rett og slett bare fordi vi har lyst hår og er lyse i huden. I tillegg stoppet folk for å ta bilder med oss eller bare prate med oss, noe som selvfølgelig var veldig hyggelig – men ikke noe vi opplever i La Paz. I tillegg må det nevnes at mennene i Arica klarer å lage utrolig høye kysselyder – det var faktisk helt fascinerende.
Vi ble også kjent med et par veldig bra gutter mens vi var der, som vi første gangen møtte på en restaurant. De satt på et bord bak oss, og spurte oss tilfeldigvis om vi kunne ta et bilde av dem – og etterpå begynte de å konversere med oss. De presenterte seg som Nicolas og Cristian – og vi avtalte til slutt at vi skulle møte dem på stranden neste dag. Da vi møtte dem viste det seg faktisk at Cristian var en dreven surfer, og han hadde en time med Elisabet der han lærte henne litt – og hun var faktisk veldig flink! Jeg hadde dagen før tatt en tatovering, og kunne dermed, til min ergrelse, ikke være i saltvann. Jeg tenkte ikke på det da jeg tok den, og jeg burde kanskje heller ha ventet til den aller siste dagen, for jeg skulle gjerne prøvd å surfe – særlig med ham som lærer. Men uansett fortalte han at han skulle komme til La Paz for å ordne med noe papirer – han skal nemlig til Danmark om et par måneder, og vi avtalte å treffes i La Paz – jeg skulle bare legge ham til på facebook. Problemet er bare at når jeg skal prøve å finne ham, har jeg over 500 Cristian Ramirez å velge mellom – noe som ikke er veldig lett. Men alt i alt var oppholdet i Chile utrolig bra.