Copacabana - plassen vi sannsynligvis ikke vender tilbake til

Helgen før nyttår tilbrakte vi i Copacabana, som er en tre-fire timers kjøretur fra La Paz. Det er en spesiell og vakker by med mange turister som ligger idyllisk til ved Titicaca-sjøen, rett ved grensen til Peru. Vi hadde på forhånd hørt at dette var et sted vi burde besøke, og at vi også burde bestille reisen gjennom et turistbyrå – så vi fulgte disse rådene, og trappet opp på et turistbyrå i hovedgaten i La Paz. Vi kom til slutt frem til at vi skulle tilbringe én natt i Copacabana, i tillegg til én natt på Isla del Sol, som er en av Bolivias (heller få) turistmagneter, og det er i tillegg der solen, i følge den gamle inka-troen, ble født. Vi bestilte også guide, fordi vi trodde vi skulle bli vist rundt i en større gruppe turister – og hotell.
Da vi ankom Copacabana viste det seg derimot at vi ikke skulle være i en større gruppe turister; vi hadde nemlig bestilt en egen privat guide, som skulle følge oss rundt hele helgen – noe som til slutt ble heller slitsomt. Som regel pleier det å være slik at man vil høre på guiden når han viser rundt – men med oss ble det heller slik at vi gjorde alt for å slippe unna guiden. Navnet hans var Brian, og han var en rundt 30 år gammel mann fra Britisk Guynea – og det at han var såpass ung gjorde det hele mye verre, fordi han begynte å innlede samtaler med oss om hva slags musikk vi likte og andre ting – og for meg blir det rett og slett unaturlig å skulle snakke med en guide om slike ting, særlig når man vet at han er betalt for å være sammen med oss.
Vi trodde at vi i det minste ville være alene når vi skulle ut og se på byen om kvelden, og når vi skulle ut og spise – men neida, Brian trappet opp til hvert måltid, og han tok oss med ut i byen. Det var nesten umulig å unnslippe ham.
På Isla del Sol viste det seg også at vi skulle gå over hele øya, fra nord til sør, med alle tingene våre. Elisabet hadde vært smart nok til å pakke i en sekk, mens Ane hadde pakket i en stor bag som hun måtte drasse på hele veien – og jeg hadde ikke mindre enn tre bager jeg bar på. Hele turen tok fem timer – og hele tiden hadde vi Brian med oss på slep – naturligvis. Han hadde også med seg en stor pose med koka-blader, som han gav oss for at vi skulle orke mer, i og med at disse fungerer som naturlige stimulanter – og utrolig nok gikk det faktisk litt lettere. Jeg vet ikke om dette bare er på grunn av tankene, eller om det faktisk er slik at ting blir lettere – men det fungerte uansett.
Den tredje dagen reiste vi tilbake til Copacabana, og jeg tror alle tre var ganske leie og klare for å dra tilbake til La Paz med bussen. I og med at Brian bodde i Copacabana, trodde vi at han skulle si farvel til oss der, slik at vi kunne ta bussen tilbake alene – men neida – han skulle sitte sammen med oss i bussen tilbake også, bare for å følge oss. Han ble sittende ved siden av Ane, og en gang fikk hun en kommentar av ham om at vi spiste så mye mat. Hyggelig. Uansett, alt i alt var det faktisk en bra tur til Copacabana, men det er ikke akkurat en plass jeg kommer til å reise tilbake igjen til med det første, ei heller en plass jeg sterkt vil anbefale å reise til. Skal man se inkaruiner, bør man vel heller reise til Machu Picchu, for har man sett den, har man egentlig sett alt...